hits

Når du nesten står oppreist..

Når du ENDELIG nesten står oppreist på bena igjen, etter en lang og tung periode..der du virkelig har falt, så er det selvfølgelig noen som kommer for og prøve og få deg ned i bakken igjen- få deg til å falle. Nysgjerrig på hvorfor jeg sir det?- Jo, det skal jeg fortelle dere. Som dere har fått et lite innblikk om, så hadde jeg en veldig tøff periode i februar, og ingenting gikk den rette veien for meg. Og det var bare på hårstrået at jeg nesten mistet "min bestevenn" etter den situasjon. Det var noe jeg ikke ville skulle skje, så etter det.. så prøvde jeg så godt jeg kunne for å "skjerpe" meg, for og komme meg opp på bena igjen- og får og bli en bedre person! Jeg har ofret så mye for vedkommende, ofret mer enn jeg noen gang har gjort for noen. Ting har forandret seg, og jeg følte at ting begynte og gå min vei igjen. Akkurat nå har jeg jobbet mye for å prøve og få lappen til bil, i boks. Jeg prøver og gi alt av meg selv på jobb og til dem som jeg har rundt meg. Det virket som at endelig begynte det å ordne seg mellom meg og "min bestevenn", men... tok jeg feil? 

De siste dagene har jeg fått opplevd at personer som så vidt kjenner meg, har snakket masse dritt om meg til andre. Tanken slår meg om at.. er jeg virkelig den fæle personen som de beskriver meg som? Samtidig prøver jeg å tenke at det må være dem det er noe galt med, som holder på slik. Jeg forventer langt i fra at alle skal like meg, men at personer som IKKE kjenner meg snakker stygt om meg?! Det er lite kult... Men det verste er at ting har begynt og gå dårlig mellom meg og min "bestevenn" igjen. Så.. hva har jeg gjort galt? Har jeg ikke ofret nok for denne personen.. hva er det som skal til? Når jeg endelig nesten hadde reist meg opp på bena igjen, og ting begynte å se lysere ut igjen etter de forferdelige ukene som jeg hadde i februar- så måtte det selvfølgelig skje noe slikt som dette. Jeg har ikke vært meg selv de siste dagene.. jeg har kjempet hardt for og ha et smil om munnen, og for å holde tårene tilbake. Er det slik at jeg ikke fortjener og kunne reise meg HELT opp på bena, og endelig se positivt på ting, eller hvordan er det ting fungerer? For i mitt hode virker det som at mange ikke vil unne meg det, de vil se meg falle..  Jeg kommer virkelig til og gjøre mitt beste for og ikke bli revet ned igjen, men det gjør så utrolig vondt når du føler at du bryr deg mer- og er villig til å ofre mer for en person som du er glad i- enn det den personen gjør for deg... 

 

Takk for meg. Ha en fortsatt fin lørdag! :)

 

// Google/ Funnyuse.com

Work hard!

Vet ikke hva det var som slo meg i forrige uke, men i hvert fall fikk jeg _VELDIG_ mye motivasjon til og begynne å trene hyppigere enn jeg har gjort. Før var målet mitt og prøve å trene én gang i uka, men nå prøver jeg å trene annen hver dag. Men aner ikke hva som skyldes at jeg plutselig er blitt så gira. Grunnen til at jeg trener er for å slanke meg og bli "fit", og at det forhåpentligvis vil hjelpe selvtilliten min til og bli bedre enn det den er nå. Er ikke akkurat den personen som er noe flink til å rose meg selv, men er ganske stolt av meg selv for at jeg har trenet så mye i det siste, og fått gjort så mye til tross for alt det som har skjedd de siste ukene. Håper at motivasjonen min holder seg der, og at jeg til slutt vil nå målet mitt. Så langt er jeg fornøyd i alle fall!

Vet ikke hvor masse innlegg jeg blir til å skrive om trening akkurat, men tenkte det var flott med litt variasjon.

Ha en fortsatt fin kveld videre! :) 

 


//Litt av ett glis, eller hva? haha. 

 

Hei igjen..?

Vet ikke helt om jeg egentlig har noen som leser bloggen min fast med tanke på hvor lang tid det går i mellom hver gang jeg skriver et innlegg. Men jeg velger å skrive et innlegg nå, ikke bare for å oppdatere og "underholde" dere (hvis det er noen som leser dette), men også på grunn av at jeg liker og få tankene mine delt med andre som kanskje leser bloggen min.
Det har vært så mye siden sist jeg blogget.. for og si det slik: så har jeg hatt nok med meg selv. Har hatt en veldig vanskelig periode der jeg har slitt en del med min psykiske helse, men til tross for det, så har jeg prøvd å skyve problemene mine til side og vært på jobb, vært med venner og stått på, pushet meg selv rett og slett. Mer enn jeg kanskje burde ha gjort..? Det er ikke alle rundt meg som er klar over dette, men i forrige uke nådde jeg liksom "toppen". Så jeg ble lagt inn på sykehuset siden den psykiske helsa mi ble alt for vanskelig å håndtere for meg. Det er nok noen som tenker "hvorfor vil du dele dette med alle og en hver?", vel, det er mitt valg. Når det tross alt er stort fokus på psykisk helse i media og slikt, hvorfor er det så mange som reagerer når noen faktisk velger å legge ut om sin psykiske helse, selv? Jeg velger ikke og gjøre det for å trekke til meg oppmerksomhet eller for og få sympati fra andre, MEN basert på den grunnen at jeg vil at andre skal vite at det er greit å være åpen om dette emnet, men det kan være veldig vanskelig. Det håper jeg at andre kan respektere. 
Men til tross for at jeg har hatt en helt forferdelig uke, så gir jeg ikke opp. Jeg er villig til og virkelig stå på for at ting skal bli bedre, og jeg satser på at ting kan bli noe bedre snart!

Vil si tusen takk hvis du tok deg tid til å lese denne lille "oppdateringen" i fra meg :)

Ha en fin kveld videre! 


// Bildet er av meg. Fotograf: Andreas L


Mye å gjøre, alt for liten tid

Jeg lovte at jeg skulle bli flinkere til å blogge, men vi har jo sett hvordan det har gått, haha. Saken er den at jeg har egentlig ikke noe "interessant" å blogge om, og ikke minst så føler jeg at tiden ikke strekker til alt som jeg VIL gjøre. Har jobb ca. hver dag, og når jeg kommer fra jobb så er det vanligvis noe husarbeid som skal gjøres, og etter det er jeg helt utslitt. Psyken min er ikke "sterk" nok til at jeg klarer å gjøre alt som jeg vil gjøre i løpet av en dag.. Både kameraet og gitaren har blitt litt støvete, men det er noe som jeg vil prøve å gjøre noe med. Samtidig så skal det settes av tid til dem man er glad i, kjæreste, familie, venner. Jeg selv er nesten alt for sliten når jeg kommer hjem fra jobb, så jeg har så vidt energi til noen ting, så tror det er mange rundt meg som kan oppleve meg som en person som "ikke gidder" å ta kontakt. Skulle nesten ønsket at det var litt mer tid i et døgn som jeg kunne fått gjort alt, men det er jo ikke det. Og når psyken min er laaangt i fra topp, da er det vanskelig å oppnå alt det jeg vil i løpet av dagene som går, og selv om jeg burde å vite at det ikke er min feil, så føler jeg det slikt. Hvorfor kan ikke jeg takle å være på jobb i 8 timer, for så og dra hjem å gjøre husarbeid, dra på trening, være sammen med venner osv..? Alle de tingene blir for mye for meg på én dag. Men jeg håper at psyken min snart blir bedre som jeg kan klare å få litt mer ut av dagene som går. 

Uten om det, så er det ikke noe spesielt som har skjedd. Det går for det meste i jobb, spise, sove.. kanskje ikke så rart at jeg ikke har blogget?- Høres ut som en kjedelig hverdag, hahah. Håper at det ikke blir så lenge til at jeg får samlet energi til å kunne skrive et nytt innlegg igjen.

 

// Bildet er hentet fra Google. 

Berg-og-dalbane

Det begynner og bli en stund siden jeg har blogget, grunnen til det er for at de siste ukene har vært fylt med stress, og vært ganske håndfulle dager for og si det slikt. Er jo på jobb nesten hver dag, så er veldig sliten når jeg kommer hjem om dagene. Man skal liksom ha tid til alt sammen: familie, venner, kjæresten, dyrene, holde det på stell i leiligheten og i tillegg må jeg skrive logg og slikt siden jeg er lærling, så jeg kjenner ofte på den følelsen at jeg ikke får tid til å rekke og nå frem til alt dette. 

 Jeg lovte dere at jeg skulle legge ut bilder av leiligheten som jeg og typen min flyttet inn i, i august. Men jeg har enda ikke fått opp hyller eller bilder, der med blir det nok en stund til jeg får lagt ut bilder av det. Har en del utgifter, og det er jo ikke akkurat mindre av dem nå når det nærmer seg jul, og det skal handles inn julegaver og slikt. Så kommer sikkert ikke bilder av leiligheten før jeg har fått opp noe bilder og hyller. 

Har der i mot fått en del spørsmål om hvordan det er å være lærling. Det er veldig lærerikt, og jeg lærer noe nytt sånn ca. hver dag. Har jo jobbet der i snart 3 måneder, og på den tiden har jeg utviklet meg mye som person, og fått mye kunnskap. På den "korte" tiden har jeg også dessverre fått opplevd et dødsfall- det er jo en naturlig ting, selvfølgelig når du jobber på et sykehjem med eldre, men man er aldri forberedt på det. Det var første gangen jeg har fått vært med på noe lignende som dette, der med så visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Man knytter tross alt en bånd med de eldre når man jobber med dem hver dag, men det er livets gang. Det var en veldig tung dag med masse følelser i sving, samtidig som det var veldig lærerikt. I tillegg, så stor trives jeg på arbeidsplassen! 

En annen ting er at jeg har begynt å gå til psykolog igjen. Har vært en liten pause nå som det har vært sommer, men nå er det i gang igjen. Noe jeg syns er veldig godt, og funker bra for meg. Selv om jeg trodde at jeg ikke trengte det lengre, så tok jeg feil. Det er mange dager der jeg er så langt nede psykisk at det nesten er på grensen til alvorlig.. men jeg prøver mitt beste for å holde motet oppe- og komme meg i gjennom det. De siste ukene har vært veldig vanskelige, og jeg er så dårlig psykisk, og sliten, at det som skjer når jeg kommer fra jobb er at jeg legger meg. Jeg klarer rett og slett ikke å holde meg våken siden jeg er så sliten, så det skal psykologen min prøve å hjelpe meg med nå, på grunn av at dette kan fort ramme helsen min. Så det er bare å smøre seg med tålmodighet, og håpe på at ting blir litt bedre snart. Men som sagt, så er dette en veldig tøff tid, og jeg må virkelig slite for å holde motet oppe, og for å ha et smil om munnen.

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥


JA! En ting til, forrige fredag fikk jeg komme "backstage" å møte selveste Johan Golden, og da tok vi selvfølgelig en selfie sammen, haha. Samtidig fikk jeg møte Rasmus som var programleder for Paradise Hotel nå i 2014. Det var veldig morsomt, og godt å få tankene på litt annet enn det vanlige :)


Nå skal jeg ikke skrive mer, slik at det ikke blir for mye lesestoff heller. Hvis det var noen i det hele tatt som gadd å lese dette innlegget, haha :)

Ha en fin kveld videre!  

Del 2: Mitt liv som psykisk syk..

For en stund siden skrev jeg del 1 om hvordan livet mitt som psykisk syk har vært, og siden jeg har litt tid nå, så tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive på siste delen, del 2. 

Ungdomsårene: Så ja, hvor var jeg- JA! Så når jeg begynte i niende klassen ble jeg selvskader, og dessverre, prøvde jeg også å begå selvmord for første gang da. Jeg skal være så ærlig og si at jeg tok overdose da, og fikk helt blackout, og neste dag våknet jeg i panikk.. det første jeg gjorde var og ringte moren min og fortalte henne hva jeg hadde gjort- det var ikke noe lett og skulle fortelle sin egen mor det.. telefonsamtalen var fylt med stillhet og gråtkvalt hulking. Etter det fikk pappa også vite det, og da skjønte de at noe måtte gjøres, så da kontaktet de helsesøsteren. Først klaget de på henne siden hun ikke hadde tatt situasjonen alvorlig tidligere, når hun visste at jeg hadde skadet meg før- men så sjenert som jeg er, og den følelsen jeg har av at jeg ikke ville være noe byrde, så trodde hun på meg når jeg sa at jeg hadde det bra. Anyways, etter hvert ble jeg henvist til BUP. 

Videregående: Det begynte bra på videregående, på medier og kommunikasjon, fikk jeg meg noen venner der som jeg hadde å være sammen med både på skolen og på fritiden, så første året var ganske bra egentlig. Det var som en ny start for meg, samtidig som at jeg flyttet sammen med ei av mine bestevenninner, Victoria- og vi var jo tross alt bare 16 år, men det gikk veldig bra. Helt frem til den 7. februar da jeg fikk vite at ei veldig nær venninne av meg døde i ei bilulykke- da havnet jeg helt på bunnen igjen. Jeg taklet det ikke noe bra. Jeg begynte å røyke, begynte å skade meg mer og jeg ble enda verre psykisk. Jeg stengte følelsene mine inne, og åpnet meg ikke for noen. Så "andre" året på videregående byttet jeg til Helse, og da knakk jeg helt fra hverandre... presset ble alt for mye av alt det som hadde skjedd. Jeg prøvde igjen å begå selvmord, og den første som fikk vite det var faktisk en lærer jeg hadde, som sto meg veldig nær. Jeg ble sendt til legevakta på en lørdag, og ble etterpå sendt til sykehuset der jeg ble lagt inn. Etter at jeg hadde vært der i noen dager, så ble jeg sendt til Bodø, og ble lagt inn på Akuttenheten for Ungdom. 

Når jeg kom tilbake fra Bodø tok klassen veldig godt i mot deg, noe som varmet veldig. Jeg fikk en ny psykolog siden jeg følte at jeg ikke hadde fått noe utbytte hos henne jeg hadde gått til de 3 årene. Psykologen som jeg da fikk på VOP, var veldig flink. Men jeg ble veldig deprimert igjen når det nærmet seg sommer (2013), så da bestemte psykologen min at hun skulle henvise meg til Korttidsenheten for Ungdom i Bodø, så høsten 2013 begynte jeg på Helsefagarbeider i Kabelvåg, og gikk der noen uker før jeg ble innlagt i Bodø. Jeg var innlagt sånn ca. 4 måneder, og jeg følte at jeg fikk en del utbytte av oppholdet mitt der, og jeg ble noe bedre.

 

Ferdig på skolen: Jeg syns det er så rart.. nå er jeg liksom "voksen", jeg har jobb, leilighet og alt det der. Men jeg føler meg fortsatt som den lille, sårbare jenta. Det "trygge" systemet som jeg hadde rundt meg før med folk har jeg ikke lengre, og det er litt skremmende. Jeg går ikke lengre til en psykolog. Eneste jeg har kontakt med er ei som liksom er støttekontakten/fritidskontakten min og litt med barnevernet. Tiden vil vise hvordan jeg blir å klare dette såkalte "livet", Er fortsatt ikke helt "frisk", sliter fortsatt med litt sosial angst, depresjon og selvskading. Men sammenlignet hvordan det har vært, så er det mye bedre! Jeg håper at jeg også kan bli frisk en dag, der jeg slipper og la smerten inni meg gå utover på kroppen min, der jeg slipper å være redd for å gå inn på en butikk alene osv. Jeg gir ikke opp så fort, og jeg vil prøve mitt beste, og jeg håper virkelig at jeg kan klare dette! 
Samtidig som jeg skriver dette innlegget, så vil jeg bare nevne at; jeg hadde ikke klart meg uten mamma, pappa, søsknene mine, kjæresten/forloveden min, vennene mine og de som har hjulpet meg igjennom disse årene.  

Ja, jeg har masse arr på begge armene mine og på flere steder på kroppen, og jeg prøver ofte å dekke dem til med en langermet genser på grunn av personer rundt meg reagerer vanligvis negativt når de ser arrene, og tror jeg er skummel av den grunn eller at jeg er oppmerksomhets syk- noe som jeg da ikke er. Men arrene er den del av meg og min historie, og det er ikke alltid så lett å skal dekke dem til når det liksom er 30 grader ute i solen, og jeg må med en svær genser bare for at andre ikke skal føle seg ubekvemme rundt meg? Der for er jeg nå begynt med å vise dem litt. Jeg prøver så godt jeg kan å "drite" oppi at det er mange som stirrer på de og lignende, for de er tross alt en del av meg nå.. Det fins jo en mulighet for å kunne operere dem bort, men jeg vet ikke helt enda om at jeg vil det siden dem er liksom en del av meg og min historie. De minner meg på hvor mye dritt jeg har vært i gjennom, men at jeg er her fortsatt- jeg HAR kommet meg i gjennom det. Sånn sett, så skammer jeg meg ikke over arrene, men tiden for vise om jeg blir å operere  dem bort eller ikke. 


Tusen takk til alle dere som viste deres støtte i det forrige innlegget, og som har tatt dere tid til å lese både dette og det første innlegget.
Dere er "gulle god", og jeg setter stor pris på støtten deres <3 

 


Del 1: Mitt liv som psykisk syk..

Dette blir da et innlegg hvor jeg kommer til og gi dere et innblikk i mitt liv, og litt om min bakgrunnshistorie. Tror det kommer til og bli en del, så tenker at jeg deler det opp i to innlegg. Kommer ikke til å skrive om absolutt alt som jeg har vært igjennom da, men en god del. Kjenner det på meg at jeg gruer meg litt for og gi dere et litt større innblikk i hvem jeg egentlig er, men jeg har funnet ut at det er dette jeg vil, så- here we go!

 

Barndom: Som de fleste andre har, så har jeg da foreldre, og to søsken. Jeg er da minst og både storesøstra mi og storebroren min er lettere tilbakestående. Anyways: Foreldrene mine ble skilt da jeg var sånn ca. 5-6 år gammel, og det var dessverre ikke en enkel skilsmisse som det helst burde vært. Var masse uenigheter om hvem som skulle ha oss da, jeg og mine søsken, så jeg har både fått opplevd og bo på fosterhjem og barnehjem og opp til flere andre plasser rundt omkring. Jeg var jo tross alt veldig lita, så alt det der har jo påvirket meg veldig som den personen jeg er i dag. Senere når foreldrene mine endelig var kommet til enighet da, så fikk vi flytte hjem igjen til pappa da. Jeg fikk så vidt begynne i første klasse på skolen hjemme før jeg måtte flytte til Sortland, og gå litt på skole der- og etterhvert måtte jeg gå på skole på Landegode, der jeg da bodde på fosterhjem. Har alltid vært veldig sjenert av meg helt siden jeg var lita, så jeg slet en god del med å skaffe meg venner. Det var ikke noe enkel sak.. På Landegode fikk jeg etterhvert noen venner, men når jeg gikk på skolen på Sortland fant jeg meg noen å være sammen med sånn, av og til i friminuttene. Når jeg da kom tilbake og begynte på skolen hjemme i Lofoten, så hadde det jo gått noen måneder, og da var allerede folk begynt å "klikke" seg sammen i grupper, så jeg var ofte alene og utenfor igjennom nesten alle årene på barneskolen.

Ungdomsårene: Det var en ny skole jeg begynte på når jeg begynte på ungdomsskolen, så da hadde jeg et håp om at ting skulle bli bedre, jeg skulle få meg nye venner og jeg kunne starte fra "skretch", men det ble ikke helt slikt som jeg hadde forestilt meg. Jeg har aldri vært noe populær, og jeg har aldri hatt det som et mål at jeg skulle bli det heller, men bare noen venner var nok for meg. Den første tiden på ny skole, med mange nye folk var veldig skremmende, og jeg var en del alene da også. Men etterhvert fikk jeg da noen venner. Da steg det lille håpet inni meg som nesten hadde sluknet, men det forsvant ganske fort igjen. Mange visste hvem mine søsken var, så ble av og til mobbet for at jeg hadde søsken som var lettere tilbakestående, eller "mongo" som noen kalte det. Det har påvirket meg en del.. og opp igjennom de såre ungdomsårene hadde folk rundt meg påvirket meg på en negativ måte: så jeg følte nesten at jeg burde skamme meg over dem eller være flau over dem, men heldigvis har jeg lært meg til de ikke kan noe for at de er slik som de er, og de er mennesker de også med akkurat de samme verdiene som alle oss andre, og ikke minst- de er mine søsken! 
Fikk også slike typiske, stygge kommentarer slengt i trynet at jeg var stygg, feit- og at jeg burde bare leke i trafikken og forhåpentligvis bli påkjørt. Etter den hendelsen ble jeg mildt sagt, helt ødelagt.. det var da i åttende klassen, og jeg var bare 13 år- og da ble jeg en selvskader. Jeg klarte ikke å holde den smerten inni meg lenger som jeg hadde gjort alle de årene fra jeg var lita. Ikke hadde jeg noen personer som sto meg nært nok til at jeg hadde tillit til dem heller. Dessverre så begynte jeg nok å få ut smerten min ut på en heeelt feil måte enn jeg burde ha gjort, men der og da- så var det min eneste metode. 

Så ja, jeg ble etterhvert en så kalt selvskader, og det klarte andre på skolen å finne ut siden noen så armene mine, og neste dag visste hele skolen at jeg hadde gjort det. Det gjorde ikke min situasjon på skolen noe bedre.. jeg ble kalt for "emo" og jeg fikk en kommentar "vet du hva jeg skal kjøpe til deg i julegave?- kjøkkenkniver..for det trenger jo du". Dere kan jo da tenke dere til at situasjonen min ikke ble noe bedre da, men straks verre..

 

Klarer ikke å skrive mer akkurat nå, så del 2 kommer så snart som jeg får muligheten til å blogge igjen. 
Jeg håper at dere kan lese innlegget mitt med et åpent sinn, og ikke komme med noen fordommer mot meg, for det gidder jeg ikke å høre på. 


Uten om det, så ønsker jeg alle sammen en fortsatt fin helg! :)

 

Lærling

I dag begynte jeg endelig på jobb- som lærling da, på Lekneshagen Bofellesskap, som da er et sykehjem med demente. Første inntrykke var veldig bra av både arbeidsplassen og de som jobbet der, så ser veldig frem til å få jobbe der. Fikk turnusen min også, og jeg har så og si jobb hver dag pluss jobbhelg sånn ca. annen hver helg. Der med, så vet jeg ikke akkurat hvor mye blogging det kommer til og bli, men jeg skal prøve mitt beste. Har planlagt og få skrevet om livet som psykisk syk, kanskje litt om lærlingtiden min, og legge ut bilder av leiligheten som jeg og Eirik har flyttet inn i. Har begynt å få det meste på plass, men er fortsatt noe som mangler, men så snart det kommer på plass, så vil jeg nok legge ut noen bilder her på bloggen. 

Har vel egentlig ikke så mye mer å skrive.. så skal begynne å lese i noen hefter som jeg fikk i dag, og det kan jo ta sin tid. Så tenkte jeg og kanskje sette meg ned med gitaren å spille litt på den siden det er en evigheten siden sist. 
Så ønsker dere en fortsatt fin dag! :)
Også satser vi på at det ikke blir så lenge til neste gang jeg blogger!

// Bildet er hentet fra Google

Mitt liv med ADD

Siden jeg har lovet dere å skrive litt om hva ADD er og slikt, så tenkte jeg og gjøre det nå. For dere som ikke vet hva ADD er, så er det nesten det samme som ADHD, men at hos dem med ADD, så er ikke den hyperaktiviteten så merkbar som det er hos dem med ADHD. For å forklare i korte trekk hva ADD er, så innebærer det problemer med konsentrasjon/oppmerksomhet, kan også være med på å få en person til å være tilbaketrukket (sjenert), kan slite med korttidshukommelsen, kan også være særlig følsomme for stimuli fra syn, lyder og berøring og sanse mer enn andre osv. Er bare å søke på det hvis dere er interessert i å vite mer om det. I mitt tilfelle, så har jeg alle disse symptomene som jeg har nevnt. 

Helt fra jeg var liten har jeg alltid slitt med å huske ting, konsentrere meg om det som har foregått rundt meg, henge med i samtaler, og det å lære seg nytt stoff- da tenker jeg når jeg gikk på skolen. Fant også ut at jeg har slitt litt med uttalelser og det å forstå hvordan noen ord skulle uttales. I flere år har jeg hatt disse "problemene", men var aldri noen som observerte meg på den måten og tenkte på det. Mange ganger har jeg også blitt mobbet for at jeg har vært litt "annerledes", som andre kaller det. Der med begynte det å påvirke meg som person, min selvtillit og selvbildet mitt. Det var ikke en dag jeg gikk og tenkte "jeg er dum, alle andre er smartere enn meg, jeg er en taper som ikke kan noe", osv. Dette har vært veldig vanskelig å vokse opp med, spesielt med tanke på at jeg aldri har hatt noen rundt meg som har observert det. Det begynte jo fra da jeg var lita, og da hadde jeg ingen aning om at jeg kunne ha en diagnose som dette, eneste jeg tenkte var at jeg var dum.. jeg bruker mye lengre tid enn andre for å lære noe, og det er noe som har slitt på selvtilliten min.

Det å vokse opp med ADD har vært en veldig vanskelig opplevelse i min situasjon. Så jeg håper at andre som vokser opp med det, og enda ikke vet hva det er- slipper å slite og bli like mye mobbet som det jeg ble. Jeg er igrunn veldig overrasket over at det tok så mange år for at de fant ut at jeg hadde ADD. I følge andre har jeg hatt tydelige symptomer på det i flere år, så at det skulle ta 18 år for at de fant diagnosen hos meg- er egentlig noe som skremmer meg.. Det er mest fokus på ADHD, og ikke ADD, så jeg er veldig redd for at personer som har alle disse syptomene, uten om hyperaktivitet, ikke blir lagt merke til. Men på grunn av mine egne erfaringer: så håper jeg virkerlig at alle de med ADHD/ADD får den hjelpen de trenger!

Anyways: Diagnosen ADD har selvsagt vært med på å påvirke livet mitt, og gjort at årene på skole har vært noe mer vanskelig for meg, spesielt på grunn av at jeg ikke har fått den medisinen jeg trengte. Som jeg endelig har fått nå, når det ble oppdaget. Men dere der ute som har eventuelt blitt mobbet på grunn av dere har ADHD/ADD eller lignende, gi en god faen i dem. De forstår ikke bedre. Og om du blir stemplet med en diagnose, så forandrer det på ingen måte deg som den personen du er! Og det skulle jeg ønsket at jeg hadde visst for lenge siden.. men stå på, og gi ikke opp! :) 
Anbefaler og få gjort en utredning hvis du selv merker at du har flere symptomer som kan tyde på ADD eller ADHD.


Har du ADD/ADHD, eller kjenner noen som har det?  
 


// Veldig kort oppsummering: Så frustrert som gutten på dette bildeer t, har jeg også vært igjennom alle årene med skole. Bildet er hentet fra Google.

Lite stikk i hjertet..

Jeg så nettopp noen bilder av ei jeg kjenner som feiret bursdagen sin sammen med mange venner, og jeg kjente misunnelse og noe sårt når jeg så det.. Tanken har slått meg flere ganger, men når jeg så de bildene, så vekket det opp de tankene. Jeg har aldri feiret bursdag sammen med mange venner, eller venner som har engasjert seg i at jeg skulle feire sammen med dem. Jeg tenker ofte "Hva er grunnen til det? Er jeg ikke viktig nok at dagen min er også noe å feire? Ingen av vennene mine som ville gjort noe slikt som å arrangere en bursdag for meg, eller kommer med ivrige spørsmål om jeg ikke skal feire bursdagen min?". Vet ikke svaret på de spørsmålene, og tror jeg aldri kommer til å få vite det heller, men det sårer.. spesielt i fjor når jeg fylte 18 år. Ser at alle de andre vennene mine som fyller 18 år har en stor feiring på grunn av at de endelig er blitt myndige liksom. Ikke en gang da feiret jeg bursdagen min.. Det har jo selvsagt noe med å arrangere en bursdag selv, men da jeg var mindre skulle jeg feire bursdagen min, og hadde invitert mange venner, men det var ingen som kom. Det var noe som brente seg i hjertet mitt, og er en av grunnene til at jeg selv ikke engasjerer meg i å feire bursdagen min. Ser hos andre folk at det er vennene og venninne sikkelig gira og spør om de skal feire bursdagen sin, men aldri noen som har gjort det til meg, der med har jeg aldri tatt intiativ til og gjøre noe ut av dagene mine, nettopp på grunn av den gangen jeg gjorde det, og ingen tok seg tiden til å komme i bursdagen min.. Skulle virkelig ønske at jeg kunne fått opplev den gleden- å feire bursdagen min sammen med vennene mine, men jeg tror det bare forblir en tanke. I tillegg er ikke jeg den personen som blir invitert i bursdager så ofte, noe som også gjør litt vondt.. men det er vell bare noe man må lære seg å leve med..
Følte bare for å skrive om det og få det ut, siden det er et ganske sårt tema for meg, så ja.. takk for meg.

Ha en fortsatt fin kveld videre :)  

 

Ups..

Lovet dere at jeg skulle bli flinkere å blogge, men ser ut som jeg tok veldig feil. Har ikke blogget siden mai, wow.. 
Skulle komme med innlegg om både fra da jeg var innlagt i Bodø, om ADD osv. men har vært veldig mye som har skjedd de siste månedene, så har helt glemt av bloggingen. 
Men kan hende jeg blir litt flinkere til å blogge fra nå av. Merker at jeg har savnet å blogge.

En liten oppdatering fra de siste månedene:

  • Russetiden var veldig bra! Men fikk skikkelig influensa med feber og hele pakken, så var sengeliggende nesten hele russetiden..
  • Ferdig med Helsefagarbeider Vg2, og fikk 5 på tverrfaglig eksamen! *stolt* 
  • Flyttet fra Kabelvåg, og fått meg leilighet på Leknes sammen med kjæresten/forloveden min.
  • Endelig fått meg lærlingplass, etter masse venting. Skal være lærling på et sykehjem, noe jeg ser veldig fram til.

 

Det var da en liten oppdatering, i veldig korte trekk. Som sagt, så skal jeg prøve og bli flinkere til å blogge. Vet ikke når jeg får tid og begynne å blogge "for fullt", men satser på at det ikke blir så lenge til. Nå for tiden passer jeg og Eirik på noen hunder til noen vi kjenner, så har ikke tid til så mye annet, og så skal jo prøve og få alt på plass i leiligheten. Når jeg har fått det meste på plass der, så skal jeg ta noen bilder, og legge dem ut her.

 

Hvis det er noen som leser dette, så ønsker jeg dere en fortsatt fin kveld og en flott kveld. Og til dere som drikker: Drikk med måte ;)       

                                                                                                  

Russ 2014

Vanligvis er jeg den personen som liker å sove lenge når det er helg, men i 10 - halv 11 tiden ropte pappa på meg at det var kommet en pakke til meg. Det første jeg gjorde var å hoppe ut av senga og løpe ned trappa for å se hva det var for noe, og da var ENDELIG russeklærne mine kommet som jeg har ventet på! Selvfølgelig gjorde jeg som alle andre, prøvde klærne på og tok selfie, heh. Gleder meg bare enda mer til mai nå, can't wait! 
Ellers så har jeg ingen planer for helga, bare slappe av hjemme sammen med pappa, brorsjan og hundene. 
Ha en fin dag videre! 

 

Noen andre som er russ i år? 

 




Forlovet

Det ble tydeligvis long time, no see igjen til bloggen. Men slik blir det når det er så mye som foregår for tiden, blant annet: Lekser, prøver, praksis osv. I tillegg til det, så skal det settes av tid til familien, kjæresten og hundene. Men med tanke på at det er søndag og fint lite å gjøre sånn egentlig, så tenkte jeg å skrive et lite innlegg her på bloggen da. 
Hvis du er en person som ikke er så glad i klisj, klasj, så er dette innlegget kanskje ikke så interessant å lese. Neida, haha. Jeg skal bare skrive litt om det som nettopp står i overskriften. 

Som noen av dere kanskje vet, så har jeg en kjæreste.. eller, nå er han da min forlovede. Så jeg tenkte at jeg ville fortelle litt mer om det.
Eirik bruker å være hos meg i Kabelvåg i noen perioder. Så var det en kveld da vi skulle legge oss.. plutselig reiste han seg litt opp i senga og spurte meg "Therese Kristine Lindgren, vil du gifte deg med meg?". Vi har jo diskutert det før, men til tross for at vi har snakket litt om det tidligere, så kom det fortsatt som et lite sjokk for meg. Når han sa de ordene, så kjente jeg virkelig at hjertet dunket. Det første jeg tenkte var "Hva kommer alle andre til å si om dette? Kommer jeg til å få mye dritt slengt i trynet på grunn av dette?", men jeg slo de tankene i fra meg, og tenkte på hva JEG ville. Så svaret jeg ga ham var selvfølgelig, ja.
Det er den 27.02 som er forlovelsesdatoen vår da. Da var Eirik og hentet ringene, å satte seg ned på kne foran meg og gjorde det liksom på den "vanlige" måten, haha. Jeg nølte litt med å gjøre forlovelsen vår "offentlig" (facebook). Grunnen til det var at jeg var så usikker på hvordan alle andre ville reagere. Men fram til nå har vi bare fått positive reaksjoner, noe som jeg syns er veldig bra. 

Vi har vært sammen i snart 4 måneder, så noen vil sikkert påstå at det er alt for tidlig, eventuelt at vi er for unge. Men, dette er jo ett valg som er opp til oss, right?  
Jeg må innrømme at jeg trodde aldri og sa at jeg aldri skulle ta et så stort "skritt", når jeg bare er 18 år, men Eirik klarte å endre meningen min. Jeg har aldri opplevd å være så forelsket i en gutt, samtidig som at vi er bestevenner i tillegg til at vi er kjærester. Det er en fantastisk følelse. Han klarer virkelig å lyse opp min mørkeste dager og får meg alltid til å le. Har aldri hatt den følelsen "Ja, denne personen vil jeg dele livet mitt med!", men det er noe jeg føler nå når jeg er sammen med ham. Eirik var der for meg når jeg var innlagt i Bodø. Han kom til og med på besøk dit og var der i en uke sammen med meg. Da fikk jeg virkelig bekreftet at han er virkelig en gutt jeg burde ta vare på og at han støtter meg uansett hva. 

Selv om jeg og han ikke har vært sammen "så lenge", så har vi vært igjennom så utrolig masse. Vi har hatt mange oppturer, men vi har også hatt veldig mange nedturer, som vi har kommet oss igjennom!
Jeg bryr meg egentlig fint lite om hva andre mener om forlovelsen vår, så lenge jeg vet at mine nærmeste støtter meg.
Men nå skal jeg stoppe å skrive før innlegget blir alt for langt. Så får vi se hvor lenge det blir til neste gang det kommer et innlegg. 
Ha en fortsatt fin kveld! :) 


k-Mdx1GYz0



Oppdatering - Innleggelsen

Nå tok jeg meg endelig tiden til å sette meg ned, og begynne å skrive dette innlegget for å oppdatere dere om hva som har foregått de siste månedene. Dette kommer til å være et av de første innleggene på lengeee der jeg på en måte skriver om "jenta bak masken". Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne. Har diskutert lenge med meg selv for å finne ut om jeg skulle skrive om dette på bloggen og om hvor ærlig jeg i så fall skulle være. Som dere sikkert skjønner, så skal jeg være veldig ærlig i dette innlegget og fortelle hva som virkelig har foregått i det siste. Noen av dere vil kanskje mene at jeg bretter ut alt for mye av privatlivet mitt her på bloggen, men jeg er 18 år og klarer fint å tenke selv, det er mitt liv og mitt valg. Kommer ikke til å gå noe særlig dypt i detaljer uansett. 


Innleggelse på KEU i Bodø (korttidsenheten for ungdom)
16. september ble jeg lagt inn på KEU. En avdeling for ungdommer som sliter psykisk. Grunnene til at jeg ble innlagt der er på grunn av jeg har slitt lenge med diverse problemer, og har ikke fått den hjelpen som jeg har trengt. Derfor mente psykologen min at jeg trengte litt tettere oppfølgning. Depresjon, angst/sosial angst og suicidalitet var grunnene til at jeg ble lagt inn, kort sagt. Jeg hadde mye fravær på skolen og klarte rett og slett ikke å håndtere den virkelige verden akkurat da. Mens jeg har vært i Bodø, så har de på skolen min vært ute i praksis, så jeg fikk praksis plass på et sykehjem i Bodø. Dermed har jeg liksom brukt det at jeg er i praksis i Bodø som en "alibi" når personer har spurt meg om hvorfor jeg har vært i Bodø. Men jeg fant ut at jeg er drit lei av å lyve om at jeg har vært der. Det er jo ingenting å være flau over, jeg har jo bare fått litt hjelp..ingenting galt med det, eller..? Har fått opplevd og erfart en del positivt og en del negativt i løpet av oppholdet og blitt kjent med andre flotte ungdommer. 
I løpet av den tiden jeg var der merket de voksne som jobbet med meg at jeg slet en del med å komme i gang med oppgaver, konsentrasjonen var ikke der i det hele tatt og jeg jobbet veldig sent. Derfor ble det tatt en utredning av det, og konklusjonen ble det at jeg har ADD (ADD kan jeg skrive mer om i et annet innlegg). 
Mandag den 20. januar ble jeg skrevet ut der i fra, og er nå kommet tilbake til leiligheten min i Kabelvåg. Har forresten fått meg en kjæreste (Eirik), som er så utrolig snill som kom til Kabelvåg for å ta vare på meg, og skal være hos meg en stund til framover.
Jeg satser på at jeg ikke kommer til å angre på at jeg skrev dette innlegget og at personer kan respektere mitt valg om at jeg ville skrive om dette på bloggen. Ser ikke vitsen i at noen skal komme med drit, for det er bare unødvendig.
I tillegg vil jeg bare minne dere på om at hvis det er noen der ute som sliter, ikke vær redd for å få hjelp. Hvis DU trenger noen å snakke med, så er det bare å ta kontakt med meg her på bloggen eller noe. Vil gjerne være til hjelp. 

Tenker at jeg skal skrive et innlegg senere om ADD og kanskje gå litt mer i detaljer om hva KEU er. Gidder ikke å skrive et milevis langt innlegg nå, så hvis det er noe dere lurer på, så er det bare å komme med spørsmål! :) 
g2voaLGY88jjaKplGYxO

Comeback

Hallo alle mine fans! Eheh, bare tuller. Skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ba dere om å stay in touch på det forrige innlegget som jeg skrev for nesten ett år siden, hahah. Tok meg  nesten ett år for å oppdatere dere, men ja. Jeg tenker at jeg skal prøve å blogge igjen, og oppdatere om ting som har skjedd i det siste. Har ikke tid akkurat nå siden jeg driver å pakker siden jeg skal reise tilbake til Lofoten i morgen (skal skrive mer om det senere). Har ikke giddet å fikse designet noe veldig, men kanskje jeg gjør det etterhvert. Men som sagt, så skal jeg prøve å få oppdatert dere snarest mulig om hva som har foregått de siste månedene. 

Stay in touch! Og nå skal jeg ikke vente et heeelt år, hahah. 




Oppdatering

Nå er det veldig lenge siden sist jeg blogget, hvorfor?- er vell bare fordi jeg rett og slett ikke har giddet. Har lyst til å få fikset det stygge designet på bloggen min snart, irriterer meg, hahaah.
Men en liten oppdatering da: I det siste har det vært en del lekser og prøver, trenet litt, i vinterferien var jeg i Tromsø, og ellers er det ikke noe mer som jeg kommer på. Veldig lite som sagt, men kan senere skrive ett innlegg om oppholdet i Tromsø eller noe. Så stay in touch :)


// Fotograf: Andreas Lorentzen

Work hard, play hard

Både i går og i dag har jeg vært flink og trenet! I sånn ca en og en halv time. Det eneste jeg må forbedre nå er kostholdet, og det at jeg spiser sjokolade hver dag, hahaha. I går var jeg og trente sammen med Emilie og Katrine, og i dag var jeg sammen med Emilie og Ingrid, veldig koselig! Må innrømme at jeg er liiitt stolt over meg selv. Nå skal jeg gjøre noen lekser og kanskje øve litt på en prøve, så skal jeg prøve å ta tidlig kveld! 

 

Hvor ofte trener du?

 


//Crappy webcam kvalitet.. men er i hvertfall fornøyd med treningen!

News

Til alle dere.. ikke leserne mine. Altså, siden jeg har blogget så lite, så tror jeg nok at jeg har mistet de få leserne jeg hadde! Men får prøve å vinne dere tilbake, hahah.

Er en del som har skjedd siden sist jeg blogget, ikke så mye da, men noe. Jeg burde virkelig skjerpe meg! Skulle jo komme med bilder av julegavene, og bilder fra nyttårsaften, men neidaaa, heh. Skal prøve å komme med noen bilder så snart som mulig! Her er en liste med det som har skjedd i det siste:

  • Jeg klarte å miste min kjære Samsung galaxyS3 i gulvet som at hele skjermen ble ødelagt, så nå bruker jeg en stygg Nokia! 
  • Har flyttet inn i leiligheta (bilder lengre ned i innlegget)
  • Reiser til Tromsø i vinterferien! Aaaah, gleder meg!! (det var forresten en julegave)
  • Har ganske mye lekser, innleveringer og prøver frem over, men skal prøve så godt jeg kan å blogge!! 
  • Og jeg har fått meg kort på StamintaHOT (det er en stund siden da) så skal prøve å trene ofte! 

Noe mer enn det jeg har nevnt nå kommer jeg ikke på! Så dere får ha en fortsatt fin dag! 


// Soverommet (ganske lite, men bryr meg egentlig fint lite)


// Gangen (stygge bilder på grunn av at jeg måtte bruke blitsen)


// Badet


// Stua


// Og her er kjøkkenet

God jul!

Litt sent ute, men god jul alle sammen! Har rett og slett ikke hatt tid og overskudd til å blogge. Men så har det skjedd, det som skjer hele tiden når det er ferie.. døgnrytmen blir totalt fucka. Så jeg tenkte å ta meg tid til å blogge litt nå mens jeg ikke har noe annet å gjøre. Fram til nå i juleferien har jeg faktisk ikke gjort så mye, har bare slappet av og tilbringt tid sammen med pappa og brorsjan og hundene da, sett på serier, gomla i meg godteri og selvfølgelig... sovet veeeeldig mye. Vet ikke hva annet jeg skal gjøre i ferien.. jeg skal kanskje øvelseskjøre litt sammen med pappa mens jeg er hjemme og så skal jeg prøve å ikke sove hele dagen, som at jeg kan møte venner. Er ikke såå lett å møte venner når jeg bor så øde som det jeg gjør og i tillegg sove frem til klokken er 6 om ettermiddagen liksom.. heh. 
Skal prøve å komme med et innlegg senere om hva jeg fikk i julegave.









// Hva har du gjor sålangt i ferien din?

Long time, no see

Jeg ante ikke at det virkelig er så lenge siden jeg har blogget? Åherregud sier jeg bare, tiden går fort! 
Men grunnen til det er for at det er så mye som skjer for tiden. Har vært stress på skola med tentamen og slike ting, det å ordne til jul, kjøpe julegaver osv! I tillegg driver jeg og leter etter en ny plass å bo, og jeg tror jeg har funnet en plass, så krysser fingrene! Er mye stress nå i julen, men skal prøve å få blogget! :)

 



So lonely

Den følelsen når du bare vet at du er helt alene. Det er mange "venner" som sier at de vil alltid være der for meg hvis jeg trenger dem, men hvor er dem egentlig? Jeg er alene. Jeg har innsett det nå. Jeg vil alltid være alene.  Det er såvidt jeg klarer å møte omverden. Jeg vil bare sitte inne foran PCen, se på serier og gomle i meg sjokolade. I det siste har jeg slit utrolig mye psykisk og jeg har hatt "venner" som har sagt at dem vil være der for meg, men hvor ble dem av? Hm.. jeg er vant til å bli skuffet og være alene da, så det går vell bra.. I guess.

Jeg hater at mange spør meg "Hvordan går det?", og jeg er ikke den personen som liker å slenge ut alt om livet mitt og hva jeg sliter med. Men de tror på det når jeg sier at jeg har det bra. De fleste som spør bryr seg nok ikke i det hele tatt, men føler at det er en selvfølge at de må gjøre det. Eller så er de bare nyskjerrige, men bryr seg ikke.
Jeg vil bare at noen skal se meg inn i øynene, og si "jeg vet du ikke har det bra", og klemme meg.. og fortelle at ting kommer til å gå bra..



 

Send 5 til 26700 @Norske talenter

STEM STEM STEM STEM!!! På Kristian Johan, en gutt med hææærlig stemme, som jeg og maaange andre vil se videre! Kom igjen folkens!!! :D

 

Følg med på Norske talenter i kveld!

I kveld klokken 19:30 på tv2, er det Norske talenter. Der skal da en venn/gammel klassekamerat av meg synge! Han er utrolig flink og fortjener virkelig å gå videre. Så følg med på TVen, og stem han videre!
Tusen takk på forhånd! :)



Almost back in business

Nå er jeg kommet hjem igjen. Ble skrevet ut fra sykehuset på tirsdag. Har hatt en del møter og slikt, så er ganske sliten. I dag søv jeg i HELE dag.. så det sier vell sitt. 
På mandag er det tilbake til skolebenken. Kjenner at jeg gruer meg, men får se hvordan det går.
Skal prøve å få blogget litt, selv om jeg ikke har sååå mye å blogge om.

Så blogges/snakkes vi :)
God natt!  



Svarene på spørsmålsrunden!

Nå etter maaaaange dager, så kommer endelig svare på spørmålsrunden! Grunnene til at jeg er så treg er mange. Ganske personelig, men kan si det kort og enkelt: Har vært innlagt på sykehuset.
Men nå kommer de, enjoooooy!

 

Last chance

Okei, jeg har vært veldig treg angående svare til den spørsmålsrunden, men har ikke fått sååå mange spørsmåler, så derfor er dette siste sjangse for å komme med spørsmål!
Grunnen er for jeg har vært syk, og fortsatt er det. Var på bedringensveier, men så dro jeg på skolen på fredag, så ble jeg værre i helga, huff!


Men jaaa, hva lurer DU på om meg? Kom med spørsmål :) 

 



Sick and tired

Ååh, jeg er så lei av å være syk. Ligger godt plantet under dyna akkurat nå med halsbetennelse, forskjølelse og migrene. Jeg føler meg som en brukt kopptue eller noe sånn, i hvertfall helt jævlig!
Jeg var syk i forrige uke, men i helga begynte jeg og bli frisk igjen, men så ble alt bare værre. Jeg føler meg som en skulker selv om jeg er syk. Jeg blir så stresset, jeg føler jeg ligger laaangt bak i alt av lekser, prøver og slikt, føler rett og slett at jeg ikke har kontroll!
I morgen MÅ jeg komme meg på skolen.. i hvertfall prøve! Så skal prøve å pleie meg selv så godt jeg bare kan i kveld, og håpe på at formen er bedre i morgen!
Svarene til spørsmålsrunden blir mest sannsynelig ikke å komme før til helga eller etter, på grunn av at jeg er syk.
Men nå forteller jeg bare om mye ting dere helt sikkert gir dere en god faen i, hahah. Så snakkes/blogges eller whatsoeveeeeeer.
Ha en fin kveld videre! :)  


// Hva har du gjort i dag?

Jeg er ikke verdens peneste.

Jeg er hverken den peneste eller den tynneste, jeg er bare meg. Men hvorfor er ikke det nok?- Hvorfor kalle meg stygg og feit.. jeg kan ikke gjøre så mye med utseendet mitt, og hvordan jeg ser ut. Jeg vet selv at jeg er ikke pen, og at jeg er feit. Jeg trenger ikke å få det banket inn i hode av alle andre heller da. Du tenker sikkert "Skjerp deg! Det er bare teit at du skal ha så dårlig selvtillit og selvbilde", vell.. det er ikke så lett når du har blitt kalt feit og stygg i løpe av hele oppveksten. Jeg har prøvd i flere år å forbedre selvtilliten min, men den er fortsatt veldig dårlig.. så dårlig at jeg kan nesten ikke si at jeg har selvtillit i det hele og store. 
Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor vi må være så slemme mot hverandre? Vi er mennesker alle sammen, og alle er like mye verdt. Men desverre er det ikke alle som skjønner det. Vi kan ingenting for at vi ser ut som vi gjør. Hvorfor rakke ned på hverandre? Kan ikke gjøre så mye med det. Jeg vet at noen gjør det på grunn av sjalusi, eller at de har opplevd det selv og gjør det for å føle seg bedre, men jeg ser virkelig ikke poenget. Hvis du selv har blitt kalt feit og stygg, da burde du å vite at det sårer, og at det er helt jævlig. Hvis du driver på sånn kan du faktisk være grunnen til at noen gjør selvskading, sulter seg eller enda værre... tar selvmord.  Å leve med noe sånt på samvittigheten, hvordan tror du det ville vært? Jeg håper folk kan skjerpe seg, og bruke hjernen litt før de kaller noen feite eller stygge. Jeg sier dette, fordi jeg har erfaringer om at det er helt jævlig. Jeg er selvskader og har/hatt spiseforstyrrelser, og grunnene til det er på grunn av at jeg har blitt kalt feit og stygg. 
Jeg var veldig åpen nå, men jeg sier bare sannheten. Selv om mine venner sier til meg "Slutt og tull! Du er pen, og du er ikke feit!", jeg klarer ikke å tro på det, fordi jeg nemlig har fått det banket inn i hode at jeg er stygg og feit. Så uansett om noen av mine nærmeste venner sier at jeg er pen, jeg klarer ikke å tro på det.. desverre.

DU som sitter å leser dette, du er nydelig! Og ingenting er galt med deg, du er unik på din egen måte! :) 





8 months since you left me all alone..

Nå er det 8 måneder siden du forlot meg. 8 måneder siden jeg mistet min kjære bestevenn, i en grusom bilulykke. Du ble så brått tatt i fra oss..
Du var bare 16 år, du hadde jo hele livet foran deg.. ingen, INGEN fortjener å oppleve noe slik som dette. Men desverre, så er livet så urettferdig..
Jeg kunne gjort absolutt hva som helst for å oppleve den flotte latteren din, og oppleve og få en av de beste klemmene fra deg, Frida.
Hver natt gråter jeg meg selv i søvne. Jeg tenker på deg for hvert sekund som går. Selv om det har gått 8 måneder, så har det enda ikke gått opp for meg at du er borte... jeg vil ikke innse det.

Du er den personen som kjenner meg best, den personen jeg virkelig kunne åpne meg for!
Du fikk meg til å føle meg spesiell, og føle at jeg virkelig var verdt noe, men nå som du er borte... føler jeg meg verdiløs.
Jeg har et stort tomrom, som ingen kan fylle... ingen andre enn deg..

Alt vi gikk igjennom sammen. Glede og sorg. Alle de artige minnan vi har sammen, og alt det vi delt med hverandre.
Jeg sitter igjen med bare minnene våre, og ikke minst tusenvis av tårer. Hver dag feller jeg tårer for deg Frida..
Jeg savner ALT med deg Frida, personeligheten, latter'n, klemmene, absolutt alt. <3

Savne kan ikke beskrives! Sov godt lille engel, en dag skal vi møtes igjen!
Elsker deg, så utrolig høyt.




<3 minnetatoveringen min for deg, Frida!

Autumn (bilder)

I helga har jeg vært på Sortland hos moren min. Og siden det var så fint vær i dag, så gikk jeg en tur sammen med mamma, søster og Diesel. Veldig koselig helg!
Og siden det var så fint vær, så tenkte jeg at jeg kunne få knipset noen bilder, så her kommer det noen!
Ha en fortsatt fin kveld og god natt! 


S: Hva syns du om bildene? :) 

 









Les mer i arkivet » Mai 2015 » Mars 2015 » Januar 2015